- I min ungdom var det ikke strøm i Sirekrok. Derfor måtte vi bruke stearinlys eller levende lys på juletreet. Parafinlamper og fjøslykt med parafin var de eneste lyskilder vi hadde vinterstid, minnes Ådne Bertin Sirekrok som ble født i 1941. Han var yngst av fire søsken.
Eldstebror Sigbjørn er død, mens broren Torjus bor i nabohuset. Søster Gerd flyttet ut og giftet seg med Einar Kvinen. Foreldrene het Lars og Tonette Sirekrok.
- Julegavene ?
- Strikka selbuvotter eller nye hjemmespøda sokker, minnes Ådne, og legger til at pinnekjøtt var julemiddagen. Alltid. Senere på kvelden var det risengrøt.
Ådne gikk sju år på skolen. Annen hver uke i den tiden. Læreren skiftet mellom Fidjeland og Sinnes. Ingen skolebuss i den tiden. Om sommeren rodde de over Ortevatnet og parkerte båten ved en garasje. Der hadde de syklene parkert og resten måtte de trø til Fidjeland.
Verre var det vinterstid. Da måtte de gå på ski over Ortevatnet til Fidjeland. Det kunne være strabasiøst. Særlig ved sterk vind fra aust. Den kunne ta godt. Skolestart var klokka ni om morgenen. Derfor ble det å gå hjemmefra i mørke og å komme hjem i mørke. Lange dager.
- Med hjemmelaga ski og ikke de beste klærne så kunne det være en tøff tur over vatnet. Faren Lars kom dem mange ganger i møte på hjemveien, forteller Ådne. – Var uværet for tøft ble vi hjemme fra skolen.
Han frøs mang en gang på skoleveien. Da han skulle konfirmeres gikk de å leste for presten rett etter skolen. Fire konfirmanter fra Fidjeland og Sinnes møttes på bedehuset på Sinnes. Han husker at alle salmeversene måtte læres utenat. Konfirmasjonen var i Lunde kirke om høsten.
I friukene måtte han og søsknene jobbe hjemme på gården. Da måtte de gjøre forefallende arbeid, noen store inntekter var det ikke. Om vinteren var det snarefangst på ryper.
- Ryper og andre dyr ble byttet mot varer hos kjøpmann Tønnes Hedlaren som dreiv butikk på Fidjeland i den tiden, sier Ådne.
Han minnes at de hadde 20 vinterfora sauer sammen med tre-fire kyr. I tillegg hadde de en fjordahest som ble brukt til å frakte høy og ved hjem til gården.
Lamma ble sendt til byen om høsten, men de brukte mye av dyra selv til matlaging. Om høsten ble sauer slaktet og saltet ned for vinteren. Melka ble brukt hjemme og mora laget både smør og ost. Det gjaldt å nytta alt.
Fjordahesten som mange møtte i Grydalen på Lyseveien for en del år siden, var det broren Sigbjørn som hadde. Den flytte seg ikke før den hadde fått noe godt å spise. Ble bare stående i veien til ”bompenger” var betalt, så fikk bilen kjøre videre.
Lyseveien kom først da Tjodan-utbyggingen ble en realitet. Det skjedde etter Sira-Kvinas utbygging. Den største gaven fikk familien i 1968 da det ble bygget vei fram til gården. Sira-Kvina kraftselskap var i gang med kraftutbyggingen og Kilen-dammen hadde behov for vei.
- Et stort øyeblikk var det å få vei. Torjus hadde kjøpt bil tidligere og parkert den i garasjen ved Ortevatnet, mens jeg nøyde meg med moped og motorsykkel, sier Ådne.
Snekkerarbeid ble Ådnes levebrød. Han var først med på å bygge
veien til gården. Siden var han på Kraftselskapets utbygging av Kilen-dammen og senere Rosskrepp.
Hyttebygging og reparasjoner for Tonstad Sagbruk var hans levebrød noen år. Fire kroner og femti øre timen. Han var også noen år som snekker i Stavanger, men der trivdes han ikke. Flyttet fort hjem igjen.
Deretter kjørte han materiell med snøscooter om vinteren og bygde hytter sommerstid. Han og Abel Haugen jobbet en del sammen. Mye slit i den tiden. Hjelpemidlene var ikke som nå.
Om høsten var det mange turer i Holmevassheia for å lete etter sauer. Ettersanking på sure høstdager med snøslaps kunne være svært tungt og bløtt.
I hans ungdom var det også mulig å få seg en bytur (Stavanger) på dagen. Da kjørte både Sirdalsruta og Høgsfjord Rutelag ned om morgenen og opp om kvelden. Nå må du ha bil for å komme deg vekk fra huset, ellers blir du værende i Sirekrok.
Ådne holder seg helst innendørs vinterstid. Glatt føre lokker ikke siden han sliter med vonde føtter nå. Hjemmesykepleien kommer daglig og steller beina hans og så kommer de fra sjukeheimen på Tonstad med middag daglig til både han og Torjus. Nå skal brødrene feire jul sammen igjen i Sirekrok, for 77. gang. Det blir uten juletre og levende lys.
Foto: Ådne Berin Sirekrok var glad da veien kom i 1968.
Elin Nedland i hjemmehjelpen pleier Ådnes bein.
