Ikke en sommer uten hesjing og innkjøring av høy på låven, sier Janne Britt Nedland, datter av Jofrid Sinnes, som driver gårdsbruk via a vis Sinnes skule. Det er blitt en vane for de tre barna til Jofrid å være med på denne jobben om sommeren. Sosialt og arbeidskrevende arbeid.
Onsdag var det gnistrende vær til å kjøre inn høyet på Sinnes i Øvre Sirdal. 13 hesjer hadde de klar. Jofrid liker best kombinasjonen med tørket høy og rundballer.
Foto: Janne Britt Nedland og datteren Julianna på høylasset inn til låven.
Jofrid Sinnes liker hesjing og høying.
- Store traktorer med stort utstyr kommer ikke så lett til på disse mindre jordene her. Derfor er det lettere å slå graset og deretter henge det opp til tørk. Sånn er jeg vant til fra jeg var ung.
Hun har 20 vinterfôra sauer og har ikke fôr til flere. Det er ikke mange som tar seg bryet med å hesje graset i dag. Rundballer dominerer de fleste gårdsbruk.
- Her på gården har vi holdt på med hesjing siden 1980-årene. I fjor var det så fint vær at vi slapp å henge det opp. Da lå det bare ute noen dager før innkjøring. I år har det også vært gode forhold med en ukes opphenging, gode sol og vindforhold, før innkjøring, sier Jofrid som er godt fornøyd med årets høy.
Full innsats for alle i familien med å kjøre inn høyet.
Det er forskjellige tradisjoner for hvordan man hesjer, noen bruker hendene og rive, mens andre bruker høygaffel. Det er viktig å «riste opp» graset godt før det legges inn i hesja. Hos Jofrid bruker man fem tråder og god avstand mellom trådene, for at høyet skal tørke godt.
Med hesjing følger det tradisjoner med maten som spises. Da er det ikke tid for å gå inn å lage mat midt på dagen. Da blir det «soddel», surmelk med knust flatbrød, på trappa. For de som ikke liker dette, blir det lettrømme med sukker og knust flatbrød.
Ved innkjøringen er det ikke noen mattradisjoner.
Jofrid lesser på høysvansen og bak er datter og svigersønn, Janne Britt og Kjell Egil Nedland.
I Wikipedia kan man lese om hesjing:
Hesja har loddrette hesjestaurer med hesjestreng (ståltråd) eller vannrette stenger imellom. «Å hesje» betyr å legge gras på hesja. Etter at graset er tørt kalles det høy. … Avstanden mellom hullene bør være rundt 1,8 meter, avstanden mellom staurene kalles et «golv», hæsgolv.
En hesje er et stativ for tørking av høy, brukt først og fremst i Norge og nordlige deler av Sverige. Marktørking eller høysåter er vanlig der hvor klimaet er tørrere og varmere. Hesja har loddrette hesjestaurer med hesjestreng (ståltråd) eller vannrette stenger imellom. «Å hesje» betyr å legge gras på hesja. Etter at graset er tørt kalles det høy.
Hesje med streng settes opp ved at en lager en rett linje med hull i bakken ved hjelp av spett, og så setter staur i hullene. Tråden festes til stauren enten ved omkast eller surres fast med snører, hæsband, og egen knyteteknikk, for permanente hæser kan det benyttes spiker/krampe.
Alt etter jordbunn og nedbørsmengde, må hesja støttes opp med skråstilte staur, «skårer», som blir surret fast til de loddrette eller derskom skåra er tiltenkt med «klyft» står den uten surring. Hæsa må også forankres i begge ender til tunge steiner, trær eller godt nedslåtte påler, «hæskogg» .
Under hesjinga bruker man gjerne traktor med høyvender eller silosvans for å samle gresset langs hesjene. Tidligere brukte man hest og sleperive.
Høy som blir hesjet bør ikke tas i hus før det har hengt i hesja minst 8 dager, ofte tar det mye lenger tid før det er tørt. Når høyet er tørt rives det ut av hesja og kjøres inn på låve eller annet egnet lagringssted. Tidligere ble høyet tatt inn med hest og høyvogn, nå brukes helst traktor med høysvans.
Sønnen Lars Ingve lesser på høysvansen med tørt høy.
Julianna slapper av med vannmelon i skyggen sammen med hundene.
