Det var dårlig vær med regn både lørdag og søndag og lite folk ved Sirdal Fjellmuseum på Kvæven under helgens demonstrasjon av ljåslått, hesjing og stølsdag med historiefortelling av Magnar Undheim.
«Norgeseliten» med Ola Sigurd Skreå, Alf Skreå og Arvid Tjørhom svingte langorvene, slik at det ble gras for hesjing. De slipte og kvesset ljåen hele tiden for at den skulle være skarp. Underlaget var ikke det beste, for det hadde blitt slått med maskin tidligere.
Foto: Ola Sigurd foran broren Alf Skreå og Arvid Tjørhom nummer tre.
Viktig å slipe ljåen før bruk sier Ola Sigurd Skreå.
Olav Sinnes med medhjelpere sørget for at det ble satt opp en fin heskje. Det ble lagt på gress etter gress på de forskjellige trådene som Olav strekte opp.
I våningshuset serverte Nina Ousdal fra Home of Bahati slåttemat, med rømmegrøt og spekemat, til de som hadde lyst på dette etter slåtten.
Magnar Undheim (til venstre) holder foredrag om slåttestølene i Sirdal.
Søndag var det stølsdag med foredrag av Magnar Undheim, omvisning og film. I Norge har det vært to stølstyper. Beitestøl og slåttestøl, der sistnevnte var det viktigste for sirdalsbøndene.
Nesten alle gårdbrukerne hadde slåttestøl og Olav Tjørhom var blant de siste som hadde dette, til slutten av 1950-tallet.
Da slåtten var ferdig hjemme, dro familiene med dyr opp til stølene. I 1855 ble det skrevet at det var nærmest folketomt i Øvre Sirdal, for alle hadde dradd til heis. Som regel var de borte tre til fem uker for å sikre slåtten.
- Alle var avhengig av stølsslåtten. De håpet at hjemmeslåtten skulle holde til jul, slik at de etter nyttår kunne frakte hjem påfyll fra fjellet, forteller Magnar Undheim.
Da familiene kom til stølene, hadde de små støler på 12-15 kvadratmeter til overnatting, kjøkkenkrok og plass til melking av kyrne. Historiene forteller at de gjerne lå nakne i sengene for å spare på klærne.
Oddbjørn Haugen fra Handeland har sjekket og studert stølsplasser og funnet 130 støler i Sirdal fra gammelt av.
Fra Guddal blir det fortalt at de hadde 35 forskjellige løer til fjells.
- Da dyrene ble med til heis, var det for å avlaste beitearealet på hjemmegården. Gårdbrukerne var flinke til å tilpasse nok fôr. På stølene skiftet de på å slå annet hvert år eller hvert tredje år, slik at det ble godt med høy, forteller Magnar.
- Redskapene var alt fra langorv til saks. Det var viktig å få med alt gresset, sier Magnar.
«Norgeseliten» med langorv, Arvid Tjørhom (fra venstre), Ola Sigurd og broren Alf Skreå.
Nina Ousdal sørget for slåttemat med nykokt rømmegrøt og spekemat.
