Første juledag var det høytidsgudstjeneste i Tonstad Kyrkje. Sokneprest Christiane Krahner hadde preken for dagen. Ellers deltok en korgruppe og Kjetil Øygard Eidevik spilte orgel.
Neste gudstjeneste blir i Haughom kapell første nyttårsdag. Da blir det tale ved den nye vikarpresten, Knut Torfinn Øydna, mens Hanne Fodstad spiller orgel.
Her følger Krahners preken:
I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.
Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset. Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud.
Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.
Johannes 1,1-14
For ca. 15 år siden, på en kald ettermiddag i januar, kledde han seg i snuskete klær, tok på seg en baseballcaps og sto på en T-banestasjon i Washington. Der ville han spille for å tjene noen dollar. Han åpnet fiolinkassen sin, satt den på gulvet foran seg, kastet inn noen mynter selv og begynte: Han spilte Bach og Schubert og andre klassikere. Musikk på høyeste nivå, nesten guddommelig.
Musikeren spilte på et instrument som ikke var masseprodusert, og kunne kjøpes på et varehus. Fiolinen var en Stradivarius-fiolin verdt over to millioner dollar. Og musikeren var én av vår tids mest briljante fiolinister: Joshua Bell spilte på T-banestasjonen i nesten en time.
Han spilte like virtuos som på den utsolgte konserten kvelden før hvor billetten kostet 100 dollar. Mer enn tusen mennesker gikk forbi ham. Bare syv stoppet kort, noen kastet inn noen få mynter: rundt 32 dollar ble det totalt. Bare én person kjente ham igjen, så kastet han en 20-dollar-seddel i kassen, men gikk likevel videre: konsertopplevelsen stod nok ikke på agendaen hans denne dagen.
Foto: Sokneprest Christiane Krahner.
Sokneprest Christiane Krahner har hatt ei travel julehelg.
Denne hendelsen var et eksperiment satt i gang av «The Washington Post». Det ble tatt opp med skjulte kameraer og fikk en verdensomspennende publisitet. Artikkelens forfatter fikk Pulitzer- prisen.
Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke.
forkynner det velkjente julebudskapet, som er hentet fra prologen til Johannesevangeliet. Analogien i begge historiene: musikerens forestilling på T-banestasjonen og ankomsten av Guds Sønn til vår verden er rett og slett forbløffende: både med hensyn til at de ikke blir gjenkjent og med hensyn til at de blir ignorerte.
Men helt ærlig: Har vi ikke lov til å spørre: Hvordan skal verdenen erkjenne dette fenomenet? Har vi evne til det? Hvordan erkjenner vi verdens og universets skaper, Ordet som har vært fra begynnelsen, hvis man i det hele tatt kan snakke om en begynnelse? Ordet som alltid har vært hos Gud, fordi det selv er Gud? Hvordan skulle verdenen erkjenne det unike guddommelige Ordet, som kom så stille og fredelig uten rampelys, uten en skremmende guddommelig maktdemonstrasjon? Hvordan skulle verdenen kjenne til Ordet kledd i snuskete hverdagsklær på en plass man ikke egentlig føler seg hjemme, på en stall i en småby – sårbart – det er paradoksalt.
Det er så langt fra den perfeksjonen som vi forestiller oss som Guds fullkommenhet og som vi kanskje ønsker oss dypt inn i hjertet.
I mennesket Jesus har Ordet gitt avkall til alle privilegier, og i motsetning til Joshua Bell har Han ikke bare kledd seg ut i en liten periode for å gå tilbake til de store konsertsalene etterpå. Nei, selve Ordet har blitt en medreisende på alle menneskelivets T-banestasjoner og har ikke stukket av.
Men hvorfor? Hvorfor følger Han oss ned til de mørkeste T- banestasjonene med all dens lidelse, ondskap og vold?
Svaret finner vi også i dagens evangelium.
Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.
Ordet kom til oss og tok med seg – og nå vil jeg forbli i det bildet av den fortellingen jeg begynte med- kjærlighetens guddommelige musikk inn i vår verden med sitt mørke og sine avgrunner. Og vi kan fortsette å spille selv om vi ikke har en Stradivarius- fiolin eller er helt umusikalske. Vi kan spille kjærlighetens musikk på våre skjøre og ufullkomne instrumenter med akkurat de evnene vi har.
Hvis vi bare prøver, kan vi skape uforglemmelige og guddommelige øyeblikk.
Det var 23. desember 1914 under 1. verdenskrig da soldatene på fronten i Belgia la ned våpnene sine og feiret jul med hverandre.
Det begynte med en tenor som sang 1. verset til «Stille Nacht, heilige Nacht». Da sangen tonet ut, ble det helt stille. Den engelske løytnanten Charles Bairnsfather beskrev opplevelsene sine i et brev:
“Jeg krøp opp av skyttergraven min og gikk langs kanten bort til et tørt sted og kikket utover slagmarken. Fra der jeg sto kunne jeg se både de lange skyttergravene våre som gikk i sikksakk, og tyskernes. Skyttergravene deres var opplyst av små juletrær som minnet meg om scenelysene i et teater. Enhetene våre var helt fortryllet av tyskernes sang, og etter flere minutters stillhet reagerte de som om de var tilskuere. Det brøt ut klappsalver og jubelrop. Deretter hørtes sanger flere steder i skyttergravene våre. Jeg kommer aldri til å glemme det. Det var et av mitt livs største øyeblikk.”
Det ubegripelige, det umulige blir til når kjærlighetens guddommelige musikk bryter inn i vår verden, spilt på våre enkle og sårbare instrumenter med de evnene vi har.
Evangelisten Johannes prøver å beskrive det ubeskrivelige:
I begynnelsen var Ordet eller Logos. Evangelisten velger dette ordet for å omskrive Gud fordi det var kjent for de fleste i hans nærmiljø. Greske filosofer benyttet seg av ordet Logos for å omskrive den ytterste grensen for menneskelige tanker, det som i grunnen ikke kan beskrives med ord. Johannes knytter det til å beskrive Guds skapermakt som er langt utenfor det et menneske kan erkjenne.
Den siste linjen i sangen Ragnhild Maria vil synge for oss lyder:
Mary did you know
The sleeping child you’re holding is the great I AM!
Vet vi det? Nei, vi vet det ikke, men vi kan erkjenne og tro på det fordi den guddommelige kjærlighetens musikk kan høres overalt når man bare er oppmerksom.
