Sinnes hadde en flott 17. maidag, med kraftige vindkast, som merktes godt for de som bar faner og flagg. Ellers var det en nydelig dag med sol og varme og hvite sukkertopper på fjellene.
Elevrådsleder Signe Bøgwald Karoliussen hadde appell, og Roger Grubben holdt talen for dagen. Vi gjengir begge taler lenger nede.
De minste fikk dette året kjøre i en tilhenger til den nye brannbilen. Det var stor stas.
Som vanlig var det mange veteranbiler med på slutten av toget.
Dessverre var det ikke musikkorps dette året. Ei heller politi, som vanligvis går først i toget.
Etter toget var det mat på skolen og leker for små og store.
Foto: Vinden tar godt i flagg og faner langs Sinnesvatnet.
Brannbilen trekker tilhengeren med de minste.
Signe Bøgwald Karoliussen holdt appell.
Appell frå leiar av elevrådet, Signe Bøgwald Karoliussen
Kjære alle sammen. Gratulerer så mye me dagen.
I dag feirer me, sammen med resten av Norge, grunnloven som blei stifta for 210 år siden. Der samla 112 menn seg på Eidsvoll, og snakkte om frihet, likhet og fellesskap. Kor mange e me her på Sinnes i dag? Liga mange???
Frihet tenke eg er at me mennesker har ein fri vilje (https://snl.no/fri_vilje). I Norge er retten til frihet grunnlovfesta, og alle har me rett til å bestemme over vårt eget liv. Det betyr igjen at alle er født fri, med de same rettighetene uansett kjønn, etnisitet, religion eller seksuell legning.
Likhet e vel at alle har de same mulighetene i samfunnet uansett hvilken bakgrunn de har, eller at godene i et samfunn skal fordeles likt. E det ikkje sånn her i Sirdal òg?
Fellesskap gjer oss trygghet og samhold. Her vil eg trekka fram Sirdal som et godt eksempel med DUGNADSÅNDEN som synonym. Me stille opp for kvardandre på godt og vondt!
Frihet, likhet og felleskap gjør at me i Sirdal og Norge har det så godt som me har.
Det e både med takknemlighet og vemod eg står her i dag. Som 10. klassing e det mitt siste år her på Sinnes. Om någen få måneder flytte eg te byen for å gå på videregående. Då starte nye eventyr, någe som e trist og fint på same tid.
Jeg er så takknemlig for å få vokse opp her i Sirdal, og få feire 17. mai med kjentfolk kvert år. Men, eg lure på, e eg Sirdøl??? Eg har bodd her i 11 år, nå e eg 16. Ka e det som definere kor eg hørre te?
Uansett, 17. mai-feiring i Sirdal e det någe koseligt og spesielt med. Alle i bygda samles, synger sanger, snakker sammen, spiser is og kake, og trives i hverandres selskap. Vi har natursti, på tvers av familie og alder, noe som jeg setter STOR pris på. Jeg synest me er så flinke på å inkludere, gi et lite smil og et «hei» når vi møtes. Om det er på gp, eller kor som helst. Dette er noe vi er eksperter på, og noe vi ikke må slutte med. Det ska eg ta med meg når eg flytte te storbyen.
Roger Grubben holdt talen for dagen.
Tale for dagen: Roger Grubben
Kjære sambygdinger, gratulerer så mye med dagen!
Grunnen til at jeg nå kan si sambygdinger her, er at det i år er akkurat 30 år siden jeg kom over Suleskarveien med flyttelasset. Den gangen visste jeg lite om at jeg skulle stå her, 30 år senere – og feire 17.mai, på den skolen jeg kjørte forbi på veien ned mot Sirdal VGS.
Mine første 17.mai feiringer i Sirdal ble på ski akkurat i det området jeg ankom Sirdal. Da var det naturlig for meg å feire nasjonaldagen på ski i vår vakre natur og fjellområder – Norges sjel. Norges sjel er jo også felleskapet vi feirer denne dagen. Denne lille vakre fjellnasjonen – med et så utpreget demokrati – at selv Kongen ønsket å bli valgt i 1905. De to etterfølgende kongene, de som har vært i min levetid – har hatt valgspråket; «Alt for Norge».
Det norske demokratiet og Kongedømmet,- selve symbolet på det nasjonale fellesskapet.
Så i tillegg, har vi har det lokale fellesskapet. Fellesskapet i by og bygd, i et grisgrendt og langstrakt land.
Fellesskapet som vi kanskje av og til tar litt for gitt?
Det er ikke alltid like lett å komme ordentlig inn i felleskapet.
Som nyinnflyttet i 1994 var det ingen selvfølge å bare gli inn som en del av det lokale fellesskapet. Jeg følte meg velkommen – for all del – men å føle seg som en del av det naturlige fellesskapet – det er et annet steg. Kanskje var det derfor mest naturlig for meg da, de første årene her – å feire nasjonaldagen i naturen – i stedet for i fellesskapet.
Jeg tenker litt på det i disse dager. Jeg valgte selv å flytte. I dag har vi andre som kommer flyttende, som ikke har valgt det selv. Som ikke har den friheten vi har, og fort kan ta for gitt. Eller andre som av andre grunner – faller utenfor fellesskapet.
Min vei inn i fellesskapet har som regel vært idretten.
Idretten i Norge har grunnverdier som er helt unike! Frivilligheten og dugnaden! Den Norske idrettsmodellen tuftet på frivillig arbeid, dugnad og fellesskap – den er unik i verdens sammenheng. Ingen ting kan sveise sammen et miljø og et felleskap som å gjøre noe sammen – dugnad – for felleskapet og for andre. Egenverdien i det å kunne yte – uten å kreve noe tilbake – og å gjøre noe betydningsfullt for andre. Rydde skog til et idrettsanlegg, stå i kiosken på et arrangement, plukke søppel, arrangere barneskirenn, være trener for et fotballag for bygdas 8-åringer… det er så utrolig mange viktige bidrag hver eneste dag i dette fantastiske landet – for ungene våre – og for hverandre.
Men, det er jo ikke bare i idretten – i lag og foreninger – det er jo et særegent kjennetegn på «Det Norske Felleskapet». Denne dagen i dag – og feiringa her -er jo planlagt og organisert på dugnad.
Tenk hva det betyr. Tenk hva det betyr for ungene våre.
Tenk hvis vi ikke hadde gjort det.
Jeg vil litt tilbake til idrettens verden. Uten idretten hadde jeg nok ikke blitt lenge nok i Sirdal til å ende opp med å bli her – for å si det sånn..
Jeg har jo levd mange år i, og med toppidretten. Som for mange kanskje er den ulitmate egotrippen. Individualistenes lekegrind… Vel..
For meg har ikke toppidretten noen egenverdi – hvis den ikke også har verdi for andre. Idrettsprofiler som er gode forbilder for unge – som har et verdisett vi ønsker at våre barn skal se opp til. Forbilder som gir rekruttering til idretten. Og som samler nasjonen rundt store mesterskap – Norge-Brasil i Marseille – OL på Lillehammer… Og – «det er typisk norsk å være god..»
Nasjonalfølelsen.
På elitelaget i skiskyting tidlig på 2000 tallet hadde vi et godt landslag, og noen utpregete individualister. Vi hadde tre samspillsregler – som utøvere selv formulerte:
- Det er forventet at alle gjør sitt beste hver dag.
- Det er forventet at alle unngår å påvirke andre negativt.
- Det er ønskelig at man bidrar positivt – når man kan.
Ganske tydelige krav – som viser at alle disse individualistene hadde et klart syn på viktigheten av hvordan felleskapet var – og hvor mye et positivt fellesskap har å bety. Og hvor viktig det er at vi ikke er med på å påvirke hverandre negativt.
Og alle våre toppidrettsutøvere kommer fra en dugnadsbasert organisasjon. Der ungene ser voksne som frivillig står på for at de skal få muligheten til å være med – i et fellesskap det ikke nødvendigvis er naturlig at alle har muligheten til å være med.
I dag snakkes det om «økonomi som barriere», og «klasseforskjeller» i idretten. At idrettstilbud blir for dyre som følge av dyrt utstyr – og delvis mangel på frivillig arbeid.
Er det sånn at vår frivillige baserte idrett – idretten for alle – i framtiden, står for fall?
Jeg håper virkelig ikke det.
Paradokset er at utenforskapet og klasseskillet i idretten kanskje er mest utpreget i «rike» deler av landet.
Vi er priviligerte her i Sirdal. Vi bor i en av Norges rikeste kommuner, i et av verdens rikeste land. Vi har kulturtilbud og idrettsanlegg som andre små kommuner rundt om i landet bare kan drømme om.
Min heimkommune – Hattfjelldal – er en kommune i økonomisk krise. Med et skianlegg som står og hangler. Men – der har de en enkelt, gal friidrettstrener – som uten friidrettsanlegg, har bygd opp et friidrettsmiljø – i hovedsak på egenhånd. Som nå fostrer utøvere som kjemper i norgestoppen i både i løp, hopp og kast! Hvor mange unge er det ikke som der har hatt glede av en enkelt persons engasjement! Et fantastisk bidrag – som skaper fellesskap – miljø og tilhørighet! Verdien av hver enkelt sitt bidrag er så utrolig mye mer verdt enn penger.
Samhørigheten, tilhørigheten og det gode fellesskapet, kan ikke kjøpes for penger – det må jobbes for – i fellesskap.
Norge er et rikt land – ikke på grunn av oljepengene og en velfylt statskasse..
Men – på grunn av det som er NORGE
En fantastisk natur – som vi, og framtidige generasjoner må ta vare på!
Et demokrati og samfunn – hvor vi er likeverdige – og Kongen kan ta trikken…
Frivilligheten og dugnaden – som mer enn noe annet sveiser oss sammen – som lokalmiljø og til en felles identitet.
Det er ikke alltid like lett å få tid. Det er ikke alltid det passer. Og det er dager det er vanskelig, for oss alle, å ha energi til å bidra til andre. Men, hvis vi er gode til å sette pris på det andre gjør for oss. Og hvis vi viser at det betyr noe – at nettopp DU er med! Og selv – gjør så godt vi kan.
«Alt for Norge»
Så er Norge også i framtida det Norge vi feirer i dag – og som vi er så stolte av!
Så til slutt vil jeg si, tusen takk til dere som har vært i 17.mai komiteen i år. Og som arrangerer denne festdagen for oss og ungene våre. Som gir ungene våre varige minner, om noe de ønsker å føre videre – en viktig dag.
Den viktigste dagen!
For 17.mai – dagen som er selve symbolet på nasjonen vår – feiringa av grunnlovsdagen – fødselsdagen til vårt fantastiske land og fellesskap.
Minner oss om vår historie!
De bildene vi har i hodet – av det vi har sett fra 17.mai feiringa i 1945.
Feiringa av vår frihet, vår selvstendighet – og vår identitet.
Det er en dag for sterke følelser og stolthet!
Og vi kan spise så mye is vi bare vil!
Igjen – gratulerer så mye med dagen alle sammen – og ha en riktig fin 17.mai videre.
Veteranbilene kom til slutt.
John Ove Sinnes serverte marsipankake.
