Som fraflyttet Sirdøl er det alltid godt å komme hjem. Et av høydepunktene er når fylkesgrensen krysses og Gravassryggen kommer til syne. Med Storeknut og Røseknuten på venstre side lengter jeg til neste års «Fjelljeger-turer», og kjenner på en ubeskrivelig fred ved synet av de vakre omgivelsene.
Samtidig kjenner jeg meg vemodig og urolig. Hvor lenge vil dette være det jeg kaller hjem? Vil «ytre fiender» trenge seg på og irreversibelt gravlegge landskapet til noe ugjenkjennelig?
Naturen som identitetsmarkør
De færreste er uenige i at naturen er et gode som må bevares og forvaltes klokt. Når det gjelder Sirdals natur, er den mer enn bare en fryd for øye. Den er en identitetsmarkør for oss sirdøler. Den gjenspeiler vår frihet og lengsel etter stillhet. Med sine brede heier fylt av lyng og multe, og berg som ruver over tregrensen, inviterer den oss tilbake til utgangspunktet hvor naturen var det vi måtte livnære oss av.
Fra Stølskvævknuten kan jeg se vår vakre dal fra et overordnet perspektiv. Jeg kan ærlig innrømme at også de mange tusen hyttetakene kan være en forstyrrelse. Samtidig er de med sine brunkledete vegger og torvtak enklere å overse. Et dalstrøk uten bebyggelse hadde uansett vært en umulighet, og med en bygd som ønsker vekst er det naturlig at nye bygg og fritidsboliger kommer til. Når det nå reises spørsmål om utbygging av vindkraftanlegg med påfølgende konsekvenser i form av støy, lys og masseinngrep i naturens areal, er jeg derimot skeptisk.
Paradokset redde/ødelegge natur
Debatten om vindmøller handler om hva som er «mest» bærekraftig og økonomisk gunstig. Hytter sammenlignes med vindmøller, og vannkraft med vindkraft. Verdiskapning i form av arbeidsplasser, kommunale inntekter og næringsutvikling må avveies mot innbyggernes fysiske og psykiske helse. Lokalbefolkningens livskvalitet og bygdens attraktive beliggenhet ulmer i vurderingen av hva som er det riktige å gjøre.
Regjeringen tviholder på sin vurdering om at vindkraft sammenlignet med vannkraft (og solkraft) har det klart største potensiale og den laveste gjennomsnittlige utbyggingskostnaden. I dette ligger en forkastelse av det som jeg mener er minst like viktige faktorer. Dyrene, floraen, friluftslivet og Sirdals betydning for rekreasjon for både lokalbefolkningen og våre gode venner fra Agder og Rogaland. Jeg håper at kommunen også evner å se disse hensynene ved siden av regjeringens kronargument om økonomisk gunstighet.
Jeg er fullt klar over at det grønne skiftet har fått fotfeste i landet vårt og vil legge press på fremtidens politiske avgjørelser. Nødvendigheten av mer energi er en konsekvens av vårt enorme forbruk. Det er i denne debatten særlig vanskelig å forene ønske om en bærekraftig utvikling i alle samfunnsledd og samtidig argumentere mot det som skal være klimavennlig strømproduksjon. Midt i dette er det urovekkende at det nettopp er naturen som må ofres for å «redde seg selv».
Jeg har en stor kjærlighet for bygden min og håper at den vil fortsette å være god å bo i. Jeg frykter derimot at et vindkraftanlegg vil gjøre Sirdal mindre attraktiv. Det føles som at Sirdal blir kvalt av det globale kraftbehovet, og i denne debatten er jeg usikker på om lengselen etter å bevare naturen er egosentrisk. Noen vil kanskje mene ja, men i Sirdal tror jeg at vi trenger naturen og har et ansvar for å ivareta den. Som ordtaket sier: «Vi vet ikke hva vi har før vi har mistet det».
