Dette er temaet som skal diskuteres på Kvæven Bygdetun lørdag 25. januar. Dessverre kan jeg ikke delta på arrangementet da vi har lysing (av sauene) på samme tidspunkt.
I denne debatten mener jeg ett spørsmål er viktig å besvare, nemlig hvor langt er man er villig til å gå med tanke på «utvikling» på bekostning av Sirdals identitet (bygda Sirdal var) og autentisitet (det ekte, det mer jordnære, verdier Sirdal har hatt og kanskje er i ferd med å miste).
Jeg er redd vi går oss litt bort i kommersialitetens dragsug.
Verd å nevne at jeg som de fleste innbyggerne mener turistnæringa er veldig viktig for Sirdal, men så er det å finne den vanskelige balansen, altså lande på en utvikling som er bra for både turister og de som bor her.
Ordet «utvikling» kan bli misbrukt i og med de fleste tenker på ordet som noe positivt. Av og til kan utvikling gå på bekostning av noe som er mer verd enn det utviklingen vil gi.
Et godt eksempel er Kvæven Bygdetun, eller som det nå er omdøpt, Sirdal Fjellgård (fordi det klinger bedre, eller fordi man vil utydeliggjøre at dette egentlig er et bygdetun og museum?)
Her har Sirdal klart å skape et Bygdetun og fjellmuseum gjennom flere tiår som skal vise litt av identiteten til bygda. I «Utviklingens navn» er nå bygdetunet og museum kommersialisert til en butikk der gamle bevaringsverdige bygg leies ut, campingplass og etter hvert bobil parkeringsplass.
Etter min mening er dette et eksempel på en utvikling som skader Sirdal mer enn den gir, og spørsmålet jeg hadde stilt i debatten på lørdag (dersom jeg hadde vært til stede) er: Skal hver stein og tue i Sirdal utnyttes til utvikling av Sirdal som turistdestinasjon, ELLER har vi noe som er verd å bevare, for både de som bor her, for turistene og ikke minst for våre barn og barnebarn?
