Jeg er i løpet av de seneste ukene blitt gjort kjent med at det planlegges 22 vindturbiner på Bjorndalsheia. Vindmøllene er planlagt på Bjerkreim kommune sin del av heia, på kanten ned mot Bjordal.
Vindmølleparken er tenkt plassert helt i grensa til Sirdal kommune. Adkomsten til anlegget er planlagt fra Bjørnestad – ikke fra Bjordal. Dette får store konsekvenser for hele Bjørnestadheia.
Heia er smal. Vindturbinene vil derfor berøre hele området. De kvalitetene som landskapet på Bjørnestadheia har i dag, blir betydelig påvirket. Verdien av heia blir sterkt redusert.
Det er kjent at vindturbiner forurenser. Her nevnes lekkasje av hydraulikkolje fra turbinhus og microplast fra rotorbladene. Med en fart på mer enn 300 km/t er det ikke vanskelig å forestille seg hvor effektivt dette blir for stor spredning av forurensing i hele området. Dette er momenter og konsekvenser som ofte blir underkommunisert av utbygger.
Adkomsten til anlegget er planlagt opp fra Bjørnestad, og veitraseen kan få en lengde på 5-6 km. Dersom vi ser til andre vindparkanlegg, ser en at slike traseer krever betydelig areal. Veibredden kan bli opptil 20 til 30 meter. Og i tillegg kommer store skjæringer i terrenget.
Alt i alt utgjør dette et betydelig inngrep i uberørt hei, et sted mellom 120 -180 mål. Det er også viktig å minne om at traseen vil rasere gammelt kulturland og kjente kulturminner.
I tillegg til adkomstveien fra Bjørnestad må det bygges vei mellom alle turbinene. Dersom en legger til grunn 22 turbiner med en km vei mellom hver turbin, får en opptil to mil med vei i selve anlegget.
Jeg har hatt tilknytning til Bjørnestad og Sirdal i 45 år, og tilbrakt mye tid på gården til svigerfar og etter hvert på egen hytte i Stakkli.
Jeg lærte fort at «heia» var et sentralt begrep, og at sirdølen var sterkt knytta til heiene sine. Sammenlignet med havet, dype fjorder og høye fjell på Sunnmøre ble det i starten litt smått. Men jeg har jammen fått erfare med årene at heiene i Sirdal er både vakre og storslagne. Og jeg har fått stor respekt for den sterke identiteten som sirdølen har til fjell og hei, og den verdien dette representerer i folks bevissthet.
Det store alvoret nå er at gapet mellom uberørt natur og «berørt» natur minker dramatisk.
Bjørnestadheia er slik uberørt natur – uberørt av vindturbiner, hytter og stor vannkraftutbygging. Dette må vi ta vare på.
I og med at parken blir liggende på Bjerkreim sin side, er det vanskelig å se for seg at Sirdal kommune har eller vil få økonomisk nytte av et slikt anlegg.
Slik som planene foreligger, kan det se ut til at Sirdal og Sirdals befolkning får mer unytte enn nytte. Det eneste en sitter igjen med er en rasert hei.
Bjørnestadheia er ikke større enn at når en kommer opp på kanten fra Bjørnestad, vil vindmøllene være den nye utsikten. Dersom en ønsker å gå i heia fra Mydland til Bjørnestad, er det kanskje ikke østavinden som suser rundt ørene, men den monotone vindmøllesusen. En innbygger i Sør-Odal sa det slik: «det er som lyden av et fly som aldri lander».
Sirdal kommune er langt fremme når det gjelder å levere på fornybar energi. Det er det grunn til å være stolt av. Naturressurser er til nytte for grunneiere og felleskapet.
Nå er det ressursen «uberørt natur» det handler om. Uberørt natur har verdi i seg selv og vil for all fremtid ha stor betydning for enkeltmennesker i kommunen. Dersom kommende generasjoner skal forstå dette, må de selv få anledning til å oppleve levende og uberørt hei.
Når Sirdal sin historie skal fortelles, er jeg helt overbevist om at fjell og hei vil være en sentral del av denne historiefortellingen.
Sirdal kommunestyre sitt vedtak om å si nei til videre planer for utbygging av Bergeheia viser med all tydelighet at kommunen har god kunnskap og erfaring om virkningen av vindparkanlegg i heia. Og ikke minst – det viser forståelse og vilje til å ta vare på uberørt natur til glede for folk i dag og for etterslekta.
Når denne saken kommer på kommunens bord, håper jeg at Sirdal kommune nøye vurderer omfanget og nytten av en adkomsttrase opp fra Bjørnestad til et anlegg i nabokommunen.
