Med åpne øyne

Som jeg har skrevet om før vil en norsk bonde som oppnår et driftsresultat på én million kroner ha en brukbar lønnsomhet hvis kapitalinnsatsen begrenser seg til 1-2 millioner. Det vil gi inntekter til å dekke eget livsopphold og mulighet til å opprettholde og kanskje videreutvikle driftsapparatet. Det som skal skape fremtidige inntekter, altså. Det som gir grunnlag for videre drift.

Det samme driftsresultatet med en kapitalinnsats på 10-20 millioner vil gi elendig lønnsomhet. Det trenger man ikke være siviløkonom for å forstå. Det gir ikke mulighet til å opprettholde eller videreutvikle driftsapparatet. Kapitalen går tapt og det spiller ingen rolle om det er finansiert med gjeld eller egenkapital. Dette påvirker bare likviditeten og ikke lønnsomheten.

Men så er det slik at i realiteten oppnår man ikke et driftsresultat på én million med å bare bruke 1-2 millioner i kapitalinnsats.

Da blir driftsresultatet svært beskjedent og man blir definert som hobbybonde eller blir tildelt en annen lettere nedsettende betegnelse.

Så hvis du vil bli «heltidsbonde» med et driftsresultat å «leve av», må du sette inn nok kapital til at dette resultatet kan oppnås, men da forsvinner kapitalen. Gjerne som dugg for solen.

Du vil altså ikke kunne leve av det – uansett hva du gjør!

Noen kaller likevel dette en både bærekraftig og fremtidsrettet produksjon og selvforsyning med mat.

Sannheten er at det er ingen av delene.

Det er ikke i nærheten!

Det er bondefangeri.

Og dette gjør myndighetene våre med åpne øyne. Vidåpne øyne.

Og folk flest bryr seg lite – trolig fordi de har fått inntrykk av at dette bare handler om de økonomiske særinteressene til noen få. Noen veldig få.

Når det egentlig handler om selve eksistensgrunnlaget vårt. Og for de som kommer etter oss.