Datasenter er det motsatte av «den nye oljen»

Nenad Keseric, ny daglig leder i GreenScale Norge, mener datasentre er «en av de viktigste industrielle utviklingene i Norge i tiårene som kommer». Det er en påstand vi har hørt mange ganger. Den kalles gjerne «den nye oljen». La oss ta sammenligningen på alvor – og se hva tallene faktisk sier.

Oljen sysselsetter. Datasentre gjør det ikke.

Norsk olje- og gassvirksomhet sysselsetter rundt 210 000 mennesker, direkte og indirekte. Det er godt betalte jobber spredt over hele landet – fra Stavanger til Hammerfest. De løftet norske lønninger og norsk kompetanse gjennom femti år.

Hva gir datasentre? Googles anlegg i Skien – ett av de største i landet – vil ved full kapasitet bruke 7 TWh strøm i året. Det er litt mindre enn hele Oslo. Antall faste ansatte: rundt 120. Det gir 17 arbeidsplasser per TWh.

GreenScale vil ta 300 megawatt i Sirdal – tilsvarende 2,6 TWh per år – og lover 250 faste jobber. Det er nok sjenerøst regnet.Men la oss bruke Googles tall til et tankeeksperiment: Hva om all norsk vannkraft – 140 TWh i et normalår – ble brukt til datasenter i Googles skala? Vi ville fått omtrent 2 400 faste arbeidsplasser. Totalt. I hele Norge.

Mot oljens 210 000. Jobbmessig er ikke datasenter «den nye oljen». Snarere en ny ørkensand.

Oljen gir verden energi. Datasentre tar energi fra verden.

Norsk olje og gass har i femti år bidratt til å holde energiprisene nede for husholdninger og industri globalt. Det kan man mene hva man vil om klimamessig, men den industrielle logikken er klar: norsk olje har vært et positivt bidrag til verdens energibalanse.

Datasenter fungerer stikk motsatt. De er nettokonsumenter av enorme mengder kraft. Keseric avviser at prosjektet i Sirdal vil påvirke strømprisene: «Det er nok kraft.» NVE-direktør Kjetil Lund er ikke enig. Han har advart om at datasentre er «den store jokeren» som vil spise opp Norges kraftoverskudd. Og det er verdt å merke seg hvor GreenScale vil legge anlegget: på Ertsmyra, utgangspunktet for NordLink-kabelen som eksporterer norsk kraft til Tyskland. En tyskeiet bedrift vil altså sitte akkurat der norsk kraft i dag forlater landet – men i stedet for å sende den ut gjennom kabelen, bruke den på egne servere. Verdien havner i utlandet på samme måte, bare uten at det ser ut som eksport. Det er det motsatte av å skaffe verden energi.

Oljen ble møtt med statlig klokskap. Datasenter overlates til tilfeldighetene.

Verdiene som skapes inne i datasenter blir i veldig liten grad til verdiskaping eller skatteinntekter i Norge. Bruker vi igjen Google som eksempel, påpeker en godt orientert avis som Finansavisen at de bare oppgir et sted mellom 3 og 8 % av sine reelle inntekter i Norge til beskatning. Over 90 % bokføres i skatteparadis.

Da oljen kom til Norge, bygde staten opp Statoil, innførte petroleumsskatt, krevde norsk eierskap og kompetanseoverføring, og satte et oljefond til å ta vare på inntektene. Det tok tiår å bygge dette regimet, men resultatet er at Norge sitter igjen med mesteparten av verdiene. Fem hundre milliarder vi bruker på velferd hvert år. Og et fond på over 20.000 milliarder.

Hva gjør vi med datasenter? Vi overlater kommunene til seg selv. I Sirdal, med under 2 000 innbyggere, skal lokalpolitikere forholde seg til et konsern med ubegrensede midler til lobbyister og kommunikasjonsrådgivere. GreenScales planer ble behandlet av kommunen som en «mindre reguleringsendring». Naboer fikk ikke varsel. Hogsten startet. Statsforvalteren måtte gripe inn.

Keseric fremstiller dette som normalt: «Det er ikke første gang noen er imot et prosjekt.» Men problemet er ikke opposisjon mot utvikling. Problemet er at norsk stat i 2026 ennå ikke har en meningsfylt nasjonal datasenterstrategi som stiller krav om arbeidsplasser, kompetanse, skatteinngang og energieffektivitet – slik vi i sin tid stilte krav til oljeselskapene.

Den virkelige likheten med oljen

Det er én ting datasentre har til felles med tidlig norsk oljepolitikk: Norge er i ferd med å selge noe som er verdt mye. Norsk vannkraft er ren, stabil og billig. Det er sjelden i verden. At vi er villige til å bytte den mot noen svært få arbeidsplasser – uten nasjonal strategi, uten krav om teknologioverføring, uten garanti for skatteinngang – er ikke industrieventyr. Det er industri-naivitet.

Nenad Keseric er sikkert en dyktig mann. Men han representerer en bransje som er overlegen norske kommunerpå alle målbare parametere: kapital, jurister, kommunikasjonsbudsjett og tålmodighet. Spørsmålet er ikke om han forstår kritikken fra naboene i Sirdal. Spørsmålet er om den norske staten forstår hva den er i ferd med å gi bort.

Kildegrunnlag:

• Offshore Norge / Menon Economics: 210 000 sysselsatte i olje og gass (2024)

• Google / Rablad: 7 TWh strømforbruk ved full kapasitet i Skien, ~120 faste ansatte

• NVE: Norsk vannkraft, midlere årsproduksjon ~138–140 TWh

• Aftenbladet 8. juni 2026: Intervju med Nenad Keseric, GreenScale Norge