Kommentar: Når kommunen blir vanskeligere å få svar fra enn alle andre

Jeg har jobbet i SirdalMedia i halvannet år. På den tiden har jeg møtt utrolig mange flotte mennesker og fått se hvor mye engasjement, dugnadsånd og vilje som finnes i Sirdal. Derfor er det også vanskelig å forstå hvorfor kommunen, av alle, er den aktøren som er vanskeligst å få i tale.

På halvannet år i SirdalMedia har jeg lært utrolig mye.

Jeg har hatt kontakt med mennesker fra alle deler av bygda. Privatpersoner, næringsdrivende, frivillige, idrettsfolk, politikere og ildsjeler. Jeg har fått se et enormt engasjement og et sterkt ønske om å gjøre Sirdal til en enda bedre plass å bo.

Og det er kanskje nettopp derfor jeg synes kommunens informasjonspraksis er så vanskelig å forstå.

For nesten uansett hvem vi tar kontakt med, får vi svar.

Det gjelder også når spørsmålene er kritiske. Folk kan være uenige med oss, de kan mene at vi har misforstått, eller de kan være kritiske til vinklingen. Men de aller fleste tar telefonen, svarer på spørsmålene og forklarer hvordan de ser saken.

Slik bør det være.

Det er også slik en levende lokaldemokratisk samtale skal fungere.

Men når vi kontakter kommunen, opplever vi altfor ofte det motsatte.

Sirdalinfo er ikke hele bildet

Sirdal kommune har sin egen informasjonskanal, Sirdalinfo. Det er i utgangspunktet positivt. Kommunen bør selvfølgelig informere innbyggerne om hva som skjer, hvilke tjenester som finnes og hva kommunen arbeider med.

Problemet oppstår når kommunens egen informasjonskanal blir den viktigste – eller eneste – stemmen utad.

På Sirdalinfo får vi naturlig nok presentert mye av det positive kommunen gjør. Det skal den få lov til. Det er viktig å fortelle om gode prosjekter, nye tilbud og ansatte som gjør en god jobb.

Men kommunen er ikke en bedrift som skal drive markedsføring av seg selv.

Kommunen forvalter fellesskapets penger, fatter vedtak som påvirker innbyggernes hverdag og sitter med betydelig makt. Da må det også være rom for kritiske spørsmål.

De som sitter med makt, må tåle å bli stilt til ansvar for beslutningene de tar.

Det holder ikke å stille opp på et bilde med et smil når noe man selv mener er positivt har blitt gjennomført.

Når det er enklere å tie enn å svare

Jeg har tidligere skrevet en kommentar om kommunens informasjonsplikt.

Naivt nok håpet jeg at det kunne bli et vendepunkt.

At kommunen ville se behovet for å bli mer åpen. At man ønsket en bedre dialog med innbyggerne og med lokalmediene. At man forsto at en kommune ikke bare kan informere om det den selv ønsker å fortelle.

Jeg håpet at kommunen ville se verdien av at informasjon også kunne komme ut gjennom en uavhengig tredjepart – media.

For media skal ikke være kommunens reklamekanal.

Men media skal heller ikke måtte kjempe for å få kommunen til å svare på helt grunnleggende spørsmål.

Og det er her jeg opplever at problemet har blitt særlig tydelig.

Gjennom tiden min i SirdalMedia har jeg snakket med mange forskjellige personer om dette. Ikke bare journalister, men også mennesker som selv har forsøkt å få svar fra kommunen.

Tilbakemeldingen er påfallende lik:

Det er vanskelig å få svar.

Når dette gjentar seg nok ganger, begynner man å lure på om det ikke lenger handler om enkeltstående tilfeller.

Om det har blitt en kultur.

Er taushet blitt en strategi?

Jeg skal være forsiktig med å påstå at det er en bevisst strategi.

Men utenfra kan det noen ganger se slik ut:

Hvis kommunen ikke svarer på kritiske spørsmål, blir det vanskeligere å skrive saken.

Hvis kommunen ikke kommenterer kritikken, får innbyggerne heller ikke kommunens versjon.

Og dersom saken etter hvert forsvinner fra nyhetsbildet, er problemet kanskje også borte.

Men det er ikke slik et lokaldemokrati skal fungere.

Åpenhet kan være ubehagelig. Det kan være krevende å svare på vanskelige spørsmål. Noen ganger finnes det heller ikke gode svar.

Men nettopp da er det viktig å svare.

For når kommunen ikke svarer, oppstår det et tomrom. Og det tomrommet fylles gjerne av spekulasjoner, frustrasjon og mistillit.

Det er langt mer skadelig enn å gi et ærlig svar – også når svaret ikke er det innbyggerne ønsker å høre.

Kommunen jobber for innbyggerne

Det viktigste spørsmålet er derfor ikke hva jeg som journalist mener.

Det er hva slags kommune vi ønsker å ha.

Er det greit at innbyggere opplever at de ikke blir hørt?

Er det greit at journalister gang på gang møter en lukket dør når de stiller spørsmål på vegne av innbyggerne?

Er det greit at kommunen i praksis får styre hvilke deler av virkeligheten som skal presenteres offentlig?

Og er det greit at mennesker som stiller kritiske spørsmål, blir møtt med mistillit eller kritisert for at de ønsker åpenhet?

Jeg mener svaret på alle disse spørsmålene er et rungende nei.

For kommunen jobber for innbyggerne.

Ikke motsatt.

Vi må ikke akseptere «det nytter ikke»

Det kanskje farligste er dersom vi som innbyggere begynner å akseptere at det bare er sånn.

«Det er ikke noe vits å spørre.»

«Man får ikke svar uansett.»

«Kommunen gjør som den vil.»

Hvis det blir holdningen, har vi et problem som er større enn dårlig kommunikasjon.

Da handler det om tillit.

Et demokrati fungerer ikke bare på valgdagen. Det fungerer også gjennom den løpende samtalen mellom innbyggerne og de som er satt til å forvalte fellesskapets interesser.

Den samtalen krever at begge parter faktisk snakker sammen.

Kommunen trenger ikke være enig med media.

Kommunen trenger heller ikke være enig med innbyggerne som kritiserer den.

Men kommunen må være villig til å svare.

Åpenhet er ikke et privilegium man gir når det passer. Det er noe innbyggerne må kunne forvente av dem som forvalter fellesskapets verdier og tar beslutninger på deres vegne.

Sirdal fortjener en kommune som tåler spørsmål.

Som tåler kritikk.

Som forklarer hvorfor beslutninger blir tatt.

Og som ser på media som en viktig del av demokratiet – ikke som en motstander.

Det er ikke for mye å be om.

Det er faktisk det minste vi bør kunne forvente.

Å forsette slik det er nå, og har vært lenge er ikke Sirdal verdig.

Det er ikke Norge verdig.