Norges kraftressurser tappes – uten nasjonal kontroll

Vi er mange i Sirdal som er opprørt over den ukritiske satsingen på datasentre i Norge – og spesielt i NO2-området (Sør-Norge). Her er det tilnærmet fritt frem for utenlandske selskaper å etablere kraftkrevende virksomhet – uten konsesjon, uten lokal verdiskaping og uten nasjonal styring.

Dette er ikke bare en lokal sak – det er et nasjonalt ran av våre kraftressurser.

En natur vi allerede har ofret

Norge har brukt tiår på å bygge ut vannkraften – og vi har betalt en høy pris. Hele dalfører er lagt i rør og demninger, natur er ofret, og lokalsamfunn som vårt i Sirdal og Kvinesdal er for alltid endret.

Sira-Kvina-utbyggingen alene har sju kraftstasjoner og et nedslagsfelt på 2700 km² – enorme naturinngrep som vi har levd med i generasjoner.

Et datasenter som bruker halvparten av alt vi produserer

Nå planlegges Norges største datasenter på Ertsmyra på Josdal – bare fem–seks kilometer fra Tonstad.

Tallene er svimlende: Sira-Kvina-anlegget produserer rundt 6,8 TWh strøm årlig. GreenScale sitt datasenter skal etter planen bruke 2,5–3 TWh – kanskje opp mot 3 TWh når alt står ferdig.

Dette tilsvarer strømforbruket til mellom 153 000 og 167 000 norske husholdninger, altså mer enn alle husholdningene i Agder til sammen.

Det betyr at ett eneste datasenter kan bruke nesten halvparten av hele Sira-Kvinas årsproduksjon.

Tre TWh mot sju TWh. Det er grotesk.

Verdier ut – konsekvensene igjen

Tomta på Ertsmyra på Josdal ble først solgt for 1,4 millioner kroner i 2022. Tre år senere ble den samme eiendommen solgt videre til Tonstad Datapark for 7,5 millioner kroner.

Tonstad Datapark eies nå av GreenScale, som igjen er eid av det utenlandske investeringsfondet DTCP. GreenScale har utøvd opsjon på å kjøpe hele «industri»-området for en hemmeligholdt sum.

Lokalt ryktes det om noen hundre millioner kroner, men uansett beløp; Ingen del av denne verdistigningen tilfalt kommunen, siden alt dette var private eierskifter – langt unna lokal verdiskaping.

Sirdal kommune får dermed ingen inntekter fra salget, og heller ingen eiendomsskatt fra datasenteret.

Et datasenter er heller ikke en kraftprodusent i lovens forstand.

Det er en stor strømforbruker, ikke en energiprodusent, og omfattes derfor ikke av konsesjonsordninger slik vann- og vindkraft gjør. Kommunen får dermed ingen konsesjonsavgift, konsesjonskraft eller naturressursskatt fra et slikt anlegg – kun eventuell eiendomsskatt på bygninger og tekniske installasjoner dersom det bygges og tas i bruk.

Datasentre har riktignok store nødstrømsaggregater for å holde driften i gang ved strømbrudd. Disse kan produsere strøm tilsvarende full last, men kun til internt bruk. Slike reserveanlegg regnes ikke som kraftverk, og de gir derfor ingen konsesjonsinntekter til kommunen.

Når anlegget står ferdig, er det snakk om kanskje 30–40 faste arbeidsplasser – og heller ikke nødvendigvis lokale, siden mange slike anlegg drives med innleid personell på rotasjon.

Kort sagt: Verdiene forsvinner ut, mens støy, lys, betong og miljøbelastning blir igjen.

Et kraftslipp uten styring

Dette er ikke bare et Sirdal-problem, men et symptom på noe større:

Det finnes i dag ingen nasjonal plan eller konsesjonsordning som styrer hvor datasentre kan legges, hvor mye kraft de får bruke, eller hvilken samfunnsnytte de må dokumentere.

Resultatet er et kraftslipp uten kontroll, der billig norsk vannkraft brukes til spekulasjon, kryptolagring og global datalagring – mens norske husholdninger og bedrifter betaler prisen gjennom høyere strømpriser og tapt kapasitet.

Vi trenger en ny «panikklov» – og en ny Arne Rettedal

For over hundre år siden sto Norge i en lignende situasjon. Utenlandske selskaper kjøpte opp fossefall over hele landet, og Stortinget svarte med de såkalte «panikklovene» – konsesjonslovene fra 1906–1917 – for å ta tilbake kontrollen over våre naturressurser. De lovene sikret at kraften skulle være til for folket og landet, ikke for utenlandske spekulanter.

I dag er vi i ferd med å gi bort den samme kraften – ikke i form av fossefall, men i gigantiske strømkontrakter til globale dataselskaper.

Vi trenger derfor en ny panikklov for vår tid:

– Statlig kontroll

– Krav om norsk eierskap

– Rettferdig kompensasjon til kommunene som avgir ressursene

Og vi trenger politikere med ryggrad – slik som Arne Rettedal, mannen som i oljealderen var med på å sikre at oljen og verdiene forble på norske hender, selv om utenlandske selskaper måtte hjelpe til i starten.

Han representerte en type samfunnsbygging som satte nasjonale interesser og fellesskapet først – og den tenkemåten trenger vi nå, før datasentrene får tømme landet for kraft uten kontroll.

Grønnvasking av energisløsing

I tillegg ser vi hvordan utenlandske datasenteraktører markedsfører prosjektene som «grønne» fordi de bruker vannkraft.

Men dette er greenwashing i praksis – de tar i bruk en allerede knapp ressurs som kunne kommet norsk industri, arbeidsplasser og husholdninger til gode, og kaller det bærekraft.

Å bruke norsk fornybar energi til globale datasentre uten lokal verdiskaping er ikke grønt – det er grønnmaling av energisløsing.

Dette må stoppes – nå

Vi krever at denne utviklingen stanses inntil nasjonale retningslinjer og kontroll er på plass.

Staten må ta styring. Kommunene må få verktøy for å kreve kompensasjon.

Og Sirdal må våkne – vi kan ikke være kommunen som gir bort halvparten av vår kraftproduksjon til utenlandske selskaper, uten å sitte igjen med annet enn støy, lys, betong og miljøbelastning.

I tillegg handler dette ikke bare om kraft og penger – men også om nasjonal sikkerhet.

Vi må bygge nasjonale datasentre med norsk eierskap og kontroll, slik at våre mest sensitive data ikke blir avhengige av utenlandske interesser eller sårbare leverandørkjeder.

Digital suverenitet er like viktig som energisuverenitet.

Vi sier klart nei til dette frisleppet av datasentre.

Vår kraftressurs er ikke en gratis gave til internasjonale investorer.

Den er bygget på natur, arbeid og oppofrelse – og den skal komme folket og landet til gode.