Pene ord er ikke det samme som svar

GreenScale har svart innbyggerne i Sirdal med ti punkter om Tonstad DataPark. Innlegget er ryddig skrevet og høflig i tonen. Problemet er bare at det på de fleste sentrale punktene omformulerer bekymringene i stedet for å besvare dem. Når man leser nøye, sitter man igjen med like mange spørsmål som man begynte med – og noen nye.

La oss ta dem etter tur.

«Norge er nettoeksportør, så dette endrer ingenting»

At Norge over et år eksporterer rundt 15 TWh mer enn vi bruker, er riktig – men det er et nasjonalt årsgjennomsnitt. Det skjuler at vi bor i pris område NO2 på Sørlandet, nettopp det området med høyest strømpriser og med utenlandskablene. Et stort, døgnkontinuerlig forbruk her konkurrerer direkte med husholdninger og eksisterende industri, særlig på kalde vinterdager når overskuddet forsvinner. GreenScale skriver til og med selv at prosjektet kan utløse behov for mer kraftproduksjon, som vindkraft. Da er det vanskelig å hevde at dette er «nøytralt» for kraftsystemet. Her i landet er det den norske regjeringen og det norske Stortinget som bestemmer, og både statsminister og energiminister har gjentatte ganger sagt – senest på debatten på NRK den 28. mai – at de vil ha mer landvind for å dekke det økte kraftbehovet. At Greenscales datasenter vil øke presset for å bygge ut mer vindkraft, også i Sirdal, er derfor klart.  

«Vi gir mer effektiv bruk av nettet»

Argumentet om at lokalt forbruk reduserer overføringstap, er bare delvis korrekt (kraften som er tilgjengelig på trafostasjonen på Tonstad kommer også fra andre kommuner enn Sirdal). Det er en avledning. Alternativet er ikke «eksporter kraften og tap 10 %» – alternativet er at kraften kunne vært brukt av andre som skaper mer verdi enn Greenscales datasenter eller solgt til andre til en høyere pris. At et datasenter på Tonstad fører til mindre overføringstap og derfor til større verdi for fellesskapet, er enkelt og greit feil.

«Strømprisen påvirkes av mange faktorer»

Her svarer GreenScale på noe ingen har spurt om. At 2022 skyldtes gasspriser, og at selskapet ikke mottar subsidier, tilbakeviser ikke den faktiske bekymringen: at et stort, nytt kraftsluk i et presset prisområde vil trekke prisene opp. Og det er en bitter ironi her – jo høyere prisene blir, desto mer betaler staten og fellesskapet for Norgespris-ordningen, mens datasenteret «kjøper til markedspris» eller – svært sannsynlig – enda lavere priser via langsiktige kjøpsavtaler med kraftprodusenter som Statkraft eller Å Energi, som begge satser på vindkraft. Regningen for prispresset kan altså havne hos oss i form av høyere priser og tapt natur.

«Uavhengig analyse anslår mange arbeidsplasser»

Den «uavhengige» analysen er utført av Samfunnsøkonomisk Analyse og presenteres på GreenScales egne prosjektsider – leseren bør få vite hvem som har bestilt og betalt den. Mer interessant er at selskapets egne sammenligningstall undergraver dem: Green Mountains anlegg på 90 MW sysselsetter rundt 220 personer, mens Tonstad DataPark med sine nær 300 MW bare anslås til rundt 250 faste stillinger. Arbeidsplassene vokser altså ikke i takt med kraften. Det er også konklusjonen til SSB i rapporten Datasentrene vokser raskest – men hvilke verdier skaper de for Norge? Av den framgår det at datasentre skaper få arbeidsplasser og mye mindre verdi enn den tradisjonelle kraftkrevende industrien, og at arbeidsplasser og verdi pr MW faller med størrelsen til datasentrene.

Og det er nettopp kraften som er poenget. La oss regne litt:

Tonstad DataPark har fått tildelt i størrelsesorden 285–300 MW – et årlig strømforbruk på rundt 2,4 TWh, tilsvarende det som brukes av om lag 150 000 husstander. Det er like mange som det pr.t. er i hele Agder. Fordelt på de anslåtte 250 faste stillingene blir det nesten 10 000 000 kWh strøm per arbeidsplass i året. Hver enkelt jobb legger altså beslag på like mye strøm som rundt 600 vanlige husholdninger.

Til sammenligning bruker hele Norge rundt 130 TWh strøm i året fordelt på om lag 2,9 millioner sysselsatte – i snitt rundt 45 000 kWh per arbeidsplass. Datasenteret bruker dermed over 200 ganger så mye strøm per ansatt som et gjennomsnitt av norsk arbeidsliv. Sagt på en annen måte: brukt med samme sysselsettingsintensitet som resten av økonomien ville de samme ~2,4 TWh ligget bak titusenvis av arbeidsplasser – ikke 250.

Regnestykket er grovt, og strøm er selvsagt bare én innsatsfaktor; man kan ikke uten videre gjøre kilowattimer om til jobber. Men poenget står seg: få næringer legger beslag på så mye kraft per arbeidsplass som et datasenter. Når kraften er et knapt gode i NO2, er det legitimt å spørre om dette er den bruken som gir oss mest igjen. 

«Reservegeneratorene er kun for nødsfall»

Hvor mange generatorer er det snakk om? Det står ingenting om det. «20 minutter i måneden per generator» høres lite ut, men ganget med et stort antall generatorer blir det fort mange timer med dieselstøy og utslipp i nærområdet – i tillegg til risikoen ved lagring av drivstoff. Antallet er en helt avgjørende opplysning som mangler. Men om vi antar at kapasiteten som Greenscale har fått reservert, prater vi fort om et sted mellom 90-120 generatorer, hver på flere tusen hester. Tiktok-senteret på Hamar har resultert i en økning av kommunens CO2-utslipp med 5%. Hamar kommune har 20 ganger så mange innbyggere som Sirdal. Hvor mye vil Sirdals CO2-utslipp øke med?

Varmen som «ikke blir et problem» – fordi den slippes rett ut

Punkt 6 og 7 må leses sammen. GreenScale har kjørt avanserte simuleringer for å vise at spillvarmen stiger og forsvinner i atmosfæren. Hvorfor er det viktig? Fordi de i neste punkt innrømmer at varmen i praksis ikke kan gjenbrukes her, på grunn av beliggenhet og størrelse. I et land som er stolt av energieffektivitet skal altså enorme mengder energi dumpes rett ut i lufta. Løftet om «gratis overskuddsvarme» er tomt så lenge det ikke finnes noe fjernvarmenett å levere den til – noe selskapet selv bekrefter. For å illustrere utfordringen: Norges største gartneri ligger på Jæren. Det dekker 77 mål. Det må 110 slike gartnerier til for å utnytte overskuddsvarmen fra Greenscales datasenter, og de må alle ligge i Josdal-området. Hvem vil rekke opp hånden og si at de tror på at det vil være mulig?

«Området er allerede regulert til industri»

Ertsmyra ble regulert til industri i 2020. Men er et datasenter av denne størrelsen og med denne døgnkontinuerlige driften det innbyggerne forsto at de sa ja til den gang? Skala og karakter betyr noe. At det ikke er funnet rødlistede arter stemmer ikke, men det er ikke det eneste miljøhensynet – konsekvensene av et enormt vannforbruk til kjøling av GPUer, støy, visuell forurensning, lysforurensning og fysisk avsperring av områder som i dag benyttes som turområder, hører også med.

Erfaring og eierskap

At ledergruppen har vært med på «mellom 100 og 300» anlegg ute i verden, sier ingenting om Greenscales erfaringer og hvorvidt dette anlegget er riktig for Sirdal. Greenscale som selskap drifter ingen datasentre pr.t. De har kjøpt tomter på Tonstad, i Nord-Irland og i Irland, og jobber alle disse stedene frenetisk med å overbevise lokalpolitikere og lokalbefolkning om at det er lurt å bygge datasentre disse stedene. Alle disse stedene er det noen overbeviste lokalpolitikere som heier på dem, noen med av dem med sterke egeninteresser, ellers møter de motstand. Og bak prosjektet står DTCP – et privat-eid investeringsselskap med 30-40 ansatte, som har etablert Greenscale for å sikre investorene sine en avkastning på 10-15% pr. år. De har skjermet seg selv bak 2-3 utenlandske holding-selskaper i tilfelle datasenter-satsningen på Tonstad skulle feil, og nok en 2-3 holding-selskaper dersom Greenscale skulle gå konkurs. DTCP sitter typisk på eiersiden 5-7 år før de selger seg ut. Avgjørelsene tas i en ukjent by i Europa og gevinsten tas ut i et ukjent skatteparadis. Vi sitter igjen med dyrere strøm, et nytt stort industriområde, muligens et par-tre nye vindkraftverk og – i beste fall – et par hundre arbeidsplasser.  Vil vi virkelig dette?

Det vi ber om

Dette er ikke en motstand mot all utvikling. Det er et krav om reelle svar i stedet for omformuleringer. Før neste møte bør GreenScale legge frem:

• Hvor store naturinngrep og hvor store vil miljøkonsekvensene forbundet med etableringen av datasenteret på Tonstad innebære?

• Hva vil verditapet til naboene være?

• Hvilke kunder har de sikret seg? Har de fått noen eller er det bare luftslott? 

• Hvem er de faktiske eierne av Greenscale og hvilke garantier har Sirdal for løftene de har kommet med?

• Hvordan vil de finansiere byggingen av datasenteret på Tonstad? 

• Hvordan ser utbyggingsplanen ut? Hvor mange reservegeneratorer trenger anlegget, og hva vil det årlige utslippet fra disse være?

• Hva er SELSKAPETs bygge- og driftserfaring?

• Hva vil datasenteret faktiske årlige strømforbruk være?

• Fra hvem skal Greenscale kjøpe kraften datasenteret trenger og til hvilken pris?

• Hvordan vil Greenscale utnytte overskuddsvarmen? Hvilke forpliktende avtaler mht. dette har de fått på plass?

• Hvem har bestilt og betalt de «uavhengige» analysene de referer til?

• Hva vil effekten av kjøp av 2.4 TWh i NO2 være på prisene i området? Og hva vil konsekvensene – ringvirkningene – av dette være for andre næringer i Sirdal og Agder?

Møtet 18. juni er en god anledning. Møt opp – og still spørsmålene som faktisk krever svar.